Blokkmark

Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Blokkmark eller blokkhav (internasjonalt ofte kalt ved det tyske navnet Felsenmeer, «klippehav»^[1]) er en naturtype som kjennetegnes av at marka er dekket av store steinblokker med lite eller intet finmateriale mellom blokkene. Terrenget er flatt, eller har en liten helning, noe som skiller blokkmark fra ur. Kjente områder med blokkmark i Norge er blant annet Femundsmarka, Rondane, Jotunheimen, Hallingskarvet, Gaustatoppen og Varangerhalvøya.

Blokkmark omfatter to ulike landformenheter. Forvitringsblokkmark (autokton blokkmark) er dannet ved forvitring på stedet (in situ) av den underliggende berggrunnen. I breavsetningsblokkmark (allokton blokkmark) er blokkene dannet et annet sted og har blitt transportert til dagens posisjon av isbreer.

Blokkmark er generelt en artsfattig naturtype, men det kan være et rikt mangfold av steinboende lavarter. Noen fuglearter trives her, som fjellrype, snøspurv og steinskvett.

Forvitringsblokkmark

Forvitringsblokkmark finnes i høyfjellet og i arktiske strøk, der frostforvitring er en viktig geologisk prosess. Blokkene er kantete, noe som viser at de ikke er blitt slipt av isbreer. Noen steder, som på Mørekysten og i Troms, finnes det forvitringsblokkmark i lave fjell ved kysten. Blokkmarkene i det norske høyfjellet dekker så store områder at all forvitring ikke kan ha skjedd etter siste istid.

Det er delte meninger om innlandsisen dekket over blokkmarkene under istidene. I for eksempel Nordfjord kan en observere en veldefinert grense mellom lave fjelltopper som er skuret av isen og høye fjelltopper med blokkhav. Forklaringen på dette kan være at isbreen var fastfrosset til underlaget på de høyeste toppene; denne typen kalde breer eroderer lite. Flyttblokker ligger noen steder på toppen av blokkhavet, noe som viser at isen har beveget seg over området.

Mange botanikere har brukt blokkhavene som støtte for den såkalte overvintringsteorien. Hvis blokkhavene ikke var dekket av is, kan de ha fungert som refugier der planter og dyr kunne overleve istiden.

Det er to konkurrerende teorier om hvordan forvitringsblokkmarkene oppstod. I en teori hevdes det at forvitring og sortering forårsaket av frost skapte blokkmarkene i kvartær, mens den andre teorien hevder at blokkmarkene ble skapt av kjemisk forvitring lenge før istidene. Det er gjort forsøk på å aldersbestemme blokkhavene utfra påvirkning fra kosmisk stråling.

Blokkhavene i høyfjellet er en del av en gammel erosjonsflate, den paleiske overflaten, dannet i en tid da klimaet i Norge var langt varmere. I noen blokkhav er leirmineralene kaolinitt og gibbsitt blitt påvist. Disse mineralene dannes ved kjemisk forvitring i varmt og fuktig klima. I den varme perioden ble fjellet brutt ned, og det ble dannet 20–30 m tykt lag av forvitringsjord. I ettertid er landskapet hevet, og det meste av jorda vasket vekk, slik at bare blokkene er igjen.

Breavsetningsblokkmark

Breavsetningsblokkmark er dannet av bresedimenter. Oppfrysning har sortert sedimentene så blokkene er blitt liggende øverst. Enkelte steder har finmaterialet blitt vasket ut av vann uten at oppfrysning har vært viktig. Blokker og steiner har en mer eller mindre avrundet form på grunn av isskuring. Denne typen blokkmark forekommer lavere i landskapet enn forvitringsblokkmark, i mellomboreal, nordboreal og lavalpin vegetasjonssone. De finnes fortrinnsvis i kontinentalt klima der den økologiske suksesjonen går sakte. Tørke om sommeren og ekstrem kulde om vinteren gjør at vegetasjon ikke klarer å etablere seg.

Referanser

^ Felsenmeer, etymologi
^ Kaser Steinstube

Litteratur

R. Halvorsen m.fl. (2008). Inndeling i økosystem - hovedtyper. Naturtyper i Norge. Bakgrunnsdokument 3 (PDF). Artsdatabanken. s. 70–71. ISBN 978-82-92838-06-8.
I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt, red. (2006). Landet blir til: Norges geologi. Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 392–393, 454–457, 512. ISBN 978-82-92344-31-6.
Colin K. Ballantyne (2010). «A general model of autochthonous blockfield evolution». Permafrost and Periglacial Processes (engelsk). 21 (4): 289–300. ISSN 1099-1530. doi:10.1002/ppp.700.
J. Fjellanger m.fl. (2006). «Glacial survival of blockfields on the Varanger Peninsula, northern Norway». Geomorphology (engelsk). 82 (3–4): 255–272. ISSN 0169-555X. doi:10.1016/j.geomorph.2006.05.007. ^{[død lenke]}
B.W. Goodfellow (2008). Relict Non-Glacial Surfaces and Autochtonous Blockfields in the Northern Swedish Mountains (Doktoravhandling). Universitetet i Stockholm. – [1]