Helleristningene på Leirfall

Helleristningene på Leirfall
Land		Norge
Høyde o.h.		40 meter
Helleristningene på Leirfall 63°28′10″N 11°09′49″Ø
Helleristningene på Leirfall på Commons

Helleristningene på Leirfall er en lokalitet med helleristninger av typen jordbruksristninger fra bronsealderen i Hegra, Stjørdal, Trøndelag. Lokaliteten ble oppdaget fra 1910 til 1961. Den er en av de største bergkunstlokalitetene i Norden. Det er gitt ulike tall for antall enkeltfigurer her: 947^[1], 899^[2] eller så mye som 1200.^[3]

Helleristningene på Leirfall inngår i en større struktur av helleristninger i Stjørdalsdalføret. Leirfall er bemerkelsesverdig både på grunn av det store antallet figurer, og på grunn av variasjon i motivene.^[3] De mest framtredende trekkene ved Leirfall-feltene er prosesjonen med 13 menneskefigurer i hovedfeltet, og det store antallet fotsåler. Begge deler har blitt tolket som uttrykk for rituelle praksiser. Feltet inneholder også sol-, heste- og båt-figurer.

Stedet og funnet

Leirfall-feltene ligger på sør- og sørøst-vendte svaberg langs Solemsbekken, på nordsiden av Stjørdalselva, ca 500 meter nord for E14. Disse svabergene utgjør en skråning mellom to terrassenivå på elvesletta, slik at høyden over havet varierer fra 35 til 50 meter.^[2] Ristningene finnes på isskurte flater av grønnstein.^[4]

Det første og lavest beliggende av de fem feltene på Leirfall ble funnet i forbindelse med steinbryting ca 1905-1910, og gjort allment kjent av lokalhistorikeren Einar Hermstad i 1923.^[5] Det ble undersøkt av Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet i 1923.^[6] Et nytt felt, Leirfall 2, ble oppdaget i 1947 av Brynhild Nielsen og undersøkt i 1949.^[1][4] Disse to nederste feltene ligger slik at Solemsbekken flommer over dem når den er flomstor, og dette har ført til at disse ristningene er mer nedslitt enn området forøvrig.^[7]

Det tredje feltet, hovedfeltet, ble oppdaget i 1951 av familien Nielsen.^[8][4] Dette feltet ble avdekket på dugnad 1957–1959.^{[9][10][4][11]} Dugnaden ble ledet av Jon Leirfall og Nils Trøyte.^[4] To mindre felt ble oppdaget av Odd Ertsås i 1961.^[12] Det ene av disse to siste ligger oppe på det øverste terassenivået.

Leirfall-feltene ble utforsket og kartlagt av professor Sverre Marstrander fra Vitenskapsmuseet i årene 1965–67.^[2] Den samlede dokumentasjonen ble ferdigstilt og publisert etter Marstranders død av professor Kalle Sognnes, i utgivelsen Trøndelags jordbruksristninger.^[4] Feltet nevnes ofte i oversiktsverk om arkeologi, på grunn av størrelsen, fordi det inngår i den større strukturen av helleristninger i Stjørdalen, og på grunn av den kjente prosesjonsgruppa.^{[13][14][15][16][17]}

Beskrivelse av figurene

• Leirfall 1 består av rundt 80 figurer, flest fotspor.^[2][7]
• Leirfall 2 er et langsmalt felt på 7x2,5 meter med 74 figurer, nesten bare fotspor.^[2][7]
• Leirfall 3 er hovedfeltet på Leirfall. Det ble i 1980 omtalt av Marstrander som «det viktigste helleristningsfunn som er gjort i Norge etter siste krig.»,^[18] og av Sognnes i 1999 som «det største som hittil er kjent i Trøndelag.»^[19] Bergflaten som har 20 meters bredde og 5-6 meters høyde inneholder mer enn 650 figurer, fordelt i fem grupper. Tallmessig er det flest fotsåle-figurer – i alt 77 % av figurene,^[2] men også mer enn 50 båtfigurer og 40 hestefigurer. I tillegg kommer prosesjonsgruppa.
• Leirfall 4 er et lite felt med 35 figurer, 12-15 meter nedenfor hovedfeltet. Det er mest fotsålefigurer her.^[2][4]
• Leirfall 5 er et lite felt med bare 12 kjente figurer. Det ligger på terrasen ovenfor hovedfeltet, 50 meter unna. Mange av figurer er erodert, og de mest synlige figurer er to tekstilaktige ornamentmønster.^[2][4]

Sognnes har registert 13 ulike båtformer blant ristningene på Leirfall.^[2] Menneskene ombord i båtene er i hovedsak markert som mannskapsstreker, men det finnes noen tilfeller av mer utviklede menneskefigurer. Flere av båtfigurene har framspring som ender i dyrehoder.^[3] Dette regnes for å være hestehoder, og kan gjenspeile en skikk med å pynte båtstavnene i seremonielle situasjoner.^[3] Noen av båtfigurene er tilsynelatende bevisst plassert på bergflaten i forhold til sprekker som finnes i bergflaten. Bergkunstforskeren Heidrun Stebergløkken har skrevet at «sprekkesystemet ved de store båtfigurene nederst på hovedfeltet fungerer som små bekker ved mye regn. Dette bidrar til å skape en illusjon av at båtene ligger som en flåte i eller ved vannet.»^[20]

De tretten menneskefigurene oppfattes av alle som en bevisst komposisjon, og vanligvis som en prosesjonsgruppe.^[3] Flere har nevnt at den forreste figuren er dobbelt så høy som de andre, og at han er den eneste som bærer sverd. Sognnes pekte på at alle menneskene er uten armer, og mente at dette måtte ha en bevisst betydning. Kanskje betød de manglende armene at de avbildede personene var døde.^[3] Han lanserte den tanken at denne prosesjonsgruppen kan ha vært målet og endepunktet for faktiske prosesjonsvandringer.^[3] Blant andre menneskefigurer er det påpekt to ryttere, som begge ser ut til å stå på hesteryggen.^[3]

Noen av figurene på Leirfall, og på nabolokaliteten Bjørnstad, er serier av bølgelinjer som Sognnes har tolket som bilder av fosfener, og som spor etter en sjamanistisk praksis.^[3]

Rektangel-figurene forekommer i grupper og system som har blitt tolket som kart over åkersystemene i nærheten.^[3]

Overblikk og tolkninger

Marstrander daterte figurene på Leirfall til å «spenne over hele bronsealderens tidsrom» (1700–500 f.Kr.), basert på en stilhistorisk vurdering av de ulike ristningene. Han mente at de eldste båttypene er fra en tidlig del av eldre jernalder, mens noen rytterfigurer «vanskelig kan være stort eldre enn bronsealderens slutningsavsnitt.»^[18] Dette betyr, ifølge Marstrander, at stedet har hatt kultisk betydning og sosial funksjoner gjennom generasjoner.^[4][18] Sognnes var enig i at ristningsbergene på Leirfall kan ha vært i bruk i 2000-2500 år.^[22]

I Stjørdalens bergkunst fra bronsealder og jernalder er det mulig å se et mønster, som helleristningene på Leirfall inngår i. Bergkunstfeltene ligger i grupper på 2-8 felter. Mellom midten av disse gruppene er det er ganske jevn avstand på halvannen til to kilometer. Dette kan tolkes som en struktur som er formet av at bronsealderens jordbruksristninger og helligsteder var knyttet til hver enkelt bosetting.^{[8][23][24][25][26]} Sognnes skrev at «Det kan synes som om hver bosetningsenhet hadde sine ristninger – sine hellige bergflater»,^[22] og at «hver av gruppene hadde sine berg med helleristninger, der de kunne utgjøre nødvendige ritualer.»^[19] Han mente også at disse helleristningsfeltene som var knyttet til hver sin bosetting, kunne sees som paralleller til jernalderens gårdsgravfelt, og at det kunne være snakk om en «anekult» og om «ritualer eller religiøs dyrkelse på gårds- eller familienivå.»^[22]

Petersen mente at feltene lå langs de gamle ferdselsveiene gjennom dalen, og Sognnes bekrefter at dette kan være en del av et mønster.^[6][25] Feltene ligger for en stor del i sørvendte skråninger, i overgangen mellom skråningen og elvesletta, på steder hvor snøen smelter tidlig om våren.^[25][22]

Båtfigurene i bronsesalderens helleristninger blir tolket på flere måter: som referanser til faktisk sjøfart, og som et uttrykk for begravelsesritualer hvor den den døde, eller den dødes sjel, måtte reise med båt til dødsriket. En tredje forståelse er at båten er en farkost som frakter sola gjennom dagen og natta.^[27][28]

Fotspor-figurene

Fotspor-figurer er samlet sett ikke veldig vanlig i nordisk bergkunst, men er godt representert i Stjørdalen, hvor de utgjør 20 % av figurene.^[3] Leirfall er et av feltene med flest fotspor-figurer.^[3][29] Fotsporfigurene har ofte en tverrstrek som markerer skillet mellom hælen og fotbladet, noe som man antar at gjenspeiler en skobruk hvor snorer ble surret rundt foten og ankelen for å feste skinnskoen til foten.^[3][19] Både professor Sognnes og hans elev, arkeologen Turid Box Nilsen, har pekt på at forspor-figurer har blitt tolket på ulike måter gjennom arkeologiens historie: som en representasjon av guder, avdøde, eierskap eller makt/seierherrer,^[3][29] men Sognnes skrev samtidig at det er vanskelig å opprettholde tolkninger om guder eller makt når man står overfor de mange hundre fotsporene på Leirfall eller de sammenkjedede figurene på Ingstad.^[3]

Nilsen skrev at fotsporene skal oppfattes som individuelle signaturer fra enkeltpersoner.^[29] Sognnes skrev i 2014, i sin siste artikkel om Leirfall, at «hovedfeltet på Leirfall kan sees som en samling av flere motivmessig ulike felt, som hver for seg kan ha vært knyttet til ulike sider ved samfunnets eller enkeltmenneskers liv.»^[21] Sognnes foreslo samtidig at én forståelse av fotspor-figurene på Leirfall kunne være en rituell vandringsrute forbi ulike tema.^[21] Han så for seg at en slik rituell vandring kunne ha hatt et stoppunkt ved en samleie-scene i felt 2, som han tolket som spor etter et «hellig bryllup», et rituale innenfor en fruktbarhetsreligion.^[21] Andre mulige stopppunkter under en rituell vandring er knyttet til motiver som er kjent fra graver, slik at ritualene også kan være knyttet til død og begravelse, og til initiering av nye generasjoner som ledere.^[21]

Sognnes oppfattet Leirfall-feltene som en samlet og komponert struktur, hvor de mindre feltene peker inn mot hovedfeltet, blant annet ved fotsåle-figurenes retning.^[7][21] Sognnes har i en artikkel i fagtidsskriftet Viking drøftet om Leirfall-lokaliteten var brukt i forbindelse med fruktbarhetsritualer eller begravelsesritualer.^[22] Han pekte på at lokaliteten ble brukt over lang tid, og at det trolig gikk mange år mellom hver gang det ble hugget inn nye figurer i ristningsberget. Dette taler for at feltene heller ble brukt til begravelser enn til de årlige fruktsbarhetsritualene.^[22][21]

Sognnes mente at ristningsberget kan oppfattes et teater eller en scene hvor et større publikum var tilskuere til framføringa av ritualer på eller ved ristningsberget.^[21] Dette forsterker og bygger opp under tanken om at fgurene reflekterer faktiske prosesjoner og ritualer som ble utført her.

Området i dag

Grunnen hvor helleristningene ligger har siden 1972 vært eid av staten.^[4][7] Stedet er tilrettelagt med skilting og parkering.

Feltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.^[30]

Referanser

Litteratur

• Theodor Petersen (1926). «Nye fund fra det nordenfjellske Norges helleristningsområde». Finska Fornminnesföreningens Tidskrift. Helsingfors. s. 23-44.  Gjenutgitt i antologien Hundre års bergkunstforskning i Midt-Norge. NTNU. 2007. s. 79-94. ISBN 9788275460361. 
• Sverre Marstrander (1955). Trøndelag i forhistorisk tid. Norsk faglitteratur. s. 51. . Særtrykk fra fylkesbindet av Norges bebyggelse.
• Jon Leirfall (1958). «Dei nye helleristningane i Hegra». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 8-12. 
• Jon Leirfall (1962). «Helleristningene i Hegra». Trondhjems turistforenings årbok (PDF). s. 48-55. 
• Sverre Marstrander (1966). «Nye resultater i utforskningen av bronsealderens helleristninger (jordbruksristningene)». Årbok. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. 
• Sverre Marstrander (1970). «A new discovered rock-carving of Bronze Age type in Central Norway». Valcamonica Symposium. Acts of the international symposium on prehistoric art. 1968. Centro Camuno di Studi Preistorici. s. 261-268.  Gjenutgitt i antologien Hundre års bergkunstforskning i Midt-Norge. NTNU. 2007. s. 145-151. ISBN 9788275460361. 
• Jon Leirfall (1970). «Helleristningene i Stjørdalen». Stjørdalsboka. Bind 1: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Del 1. s. 193-207. 
• Sverre Marstrander (1974). «Nye helleristningsfunn i Trøndelag». Årbok 1973. Det Norske Videnskaps-Akademi. s. 46-50. 
• Sverre Marstrander (1980). «Nye helleristningsfunn i Trøndelag». Broncealderbebyggelse i Norden : beretning fra det andet nordiske symposium for broncealderforskning : Odense 9.-11. april 1980. Odense universitet. s. 4-8.  pdf Arkivert 19. august 2022 hos Wayback Machine.
• Kalle Sognnes (1983). «Kulturlandskap, bergkunst og bosetning i Trøndelag i bronsealderen». Viking. s. 136-148. 
• Kalle Sognnes (1987). «Rock art and settlement pattern in the Bronze age. Example from Stjørdal, Trøndelag, Norway». Norwegian Archaeological Review. s. 110-119.  Gjenutgitt i antologien Hundre års bergkunstforskning i Midt-Norge. NTNU. 2007. ISBN 9788275460361. 
• Kalle Sognnes (1988). «Helleristningsmuseum i Trøndelag?». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 13-20. 
• Kalle Sognnes (1990). Bergkunsten i Stjørdal. Bind 3: Hegraristningane. Vitenskapsmuseet. s. 38-46. ISBN 8271264532. 
• Kalle Sognnes (1992). «Rock Art Museum in Trøndelag : a plan for Displaying and Protecting Rock Art». Conservation, preservation and presentation of rock art. Bergen: Historisk museum. s. 81-90. 
• Geir Grønnesby (1998). Helleristningene på Skatval: ritualer og sosial struktur. Trondheim: Vitenskapsmuseet. s. 16. ISBN 8271265601. 
• Sverre Marstrander; redigert av Kalle Sognnes (1999). Trøndelags jordbruksristninger. Vitenskapsmuseet, NTNU. s. 66–118. ISBN 8251915163. 
• Kalle Sognnes (1999). Det levende berget. Trondheim: Tapir forlag. s. 84-85. ISBN 8251915201. 
• Kalle Sognnes (1999). Helleristninger i Stjørdal. Stjørdal museum. ISBN 8299517508. 
• Kalle Sognnes (2000). «Det hellige landskapet : religiøse og rituelle landskapselementer i et langtidsperspektiv». Viking. s. 87–121. 
• Kalle Sognnes (2001). Prehistoric Imagery and Landscapes : Rock art in Stjørdal, Trøndelag, Norway. BAR publishing. ISBN 9781841712796. 
• Kalle Sognnes (2005). «Bronsealderen». I Ida Bull. Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Tapir. s. 83-105. ISBN 8251920019. 
• Turid Brox Nilsen (2005). Vedrørende en bergkunstlokalitet i Stjørdalen : en kasusstudie av Leirfallristningene, med fokus på kronologi og tolkning.  Hovedoppgave i arkeologi NTNU 2005
• Turid Brox Nilsen (2009). «Fotnoter : om fotspor-ristninger i Stjørdalen». Viking. s. 39–48. 
• Kalle Sognnes (2010). «Bilder på berget». Se Trøndelag! : kunst og visuell kultur i midten av Norge. Bind 1: Kunsten før kunsten. Tapir. s. 73–108. ISBN 9788251923002. 
• Kalle Sognnes (2011). «These rocks were made for walking : rock art at Leirfall, Trøndelag, Norway». Oxford journal of archaeology. s. 185–205. 
• Kalle Sognnes (2014). «Vandringer på berget». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 181–190. 
• Ingrid Athena Flatland (2021). Bronsealderens lerret : En studie i bruken av mikrotopografiske elementer i bergkunst.  Bacheloroppgave i arkeologi, NTNU

Eksterne lenker

• (en) Leirfall rock art – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Leirfall, Bergkunst». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Kjell Brevik: Helleristningene på Leirfall; fortelling, Digitalt museum
• Billeder fra Stjørdal; heimskringla.no
• Leirfall; bilder og engelsk/finsk tekst, ismoluukkonen.net