Kjernefysisk bindingsenergi
Kjernefysisk bindingsenergi er den bindingsenergien som holder atomkjernene sammen. Denne energien kan frigjøres gjennom tre eksogeneriske (eller eksoterme) prosesser:
- Radioaktivt henfall, der et nøytron eller et proton i en rafioaktiv kjerne forvandles til henholdsvis et proton eller et nøytron, hvorpå et nøytrino, elektromagnetisk stråling og vanligvis et elektron eller positron oppstår.
- Fusjon, sammenslåing, der to atomkjerner smelter sammen til en tyngre kjerne.
- Fisjon, spalting av en tung kjerne i to (eller sjeldnere tre) lettere kjerner.
Kjerneenergien bidrar til atomkjernenes masse. Forandringen av kjernemasse til fri energi skjer i henhold til den berømte formelen E=mc², her skrevet som ΔE = Δm.c, der ΔE = frigjort energi, Δm = masseforskjellen og c = lyshastigheten i vakuum (en fysisk konstant). Kjerneenergi ble først oppdaget av den franske fysikeren Henri Becquerel i 1896, da han fant ut at fotografiske plater som hadde blitt oppbevart mørkt i nærheten av uran ble formørket som røntgenplater, noe som nylig var oppdaget i 1895.[1]
Referanser
- ^ «Marie Curie - X-rays and Uranium Rays». aip.org. Arkivert fra originalen Bruk av
|arkiv_url=krever at|arkivdato=også er angitt (hjelp). Besøkt 23. november 2009.
Eksterne lenker
- (en) Nuclear binding energy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- American Nuclear Society
- General Atomics Arkivert 4. oktober 2009 hos Wayback Machine.
