Merckneshorn

Merckneshorn
Rekonstruksjon
Nomenklatur
Stephanorhinus kirchbergensis
(Jäger, 1839)
Populærnavn
merckneshorn,
skogneshorn
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenhovdyr
Familieneshorn
TribusDicerorhinini
SlektStephanorhinus
Alder midtre og sein pleistocen
Økologi
Habitat: skog
Utbredelse:
Svarte prikker er noen funnsteder, se referanseliste for en kritisk gjennomgang og en mer fullstendig oversikt

Merckneshorn eller skogneshorn (Stephanorhinus kirchbergensis) er et utdødd neshorn som var utbredt i Eurasia i midtre og sein pleistocen.

Kroppsbygning og levevis

Hodet til merckneshorn (øverst), steppeneshorn (midt) og ullhåret neshorn (nederst)

Merckneshornet var den største arten i slekta Stephanorhinus. Det hadde to horn, et langt på nesen og et kortere i panna. Karakteristisk er de lange lemmene med sterkt konkave ledd, sannsynligvis en tilpasning til å bevege seg i tett vegetasjon. Hodet ble holdt høyt sammenlignet med andre arter. Føden bestod mest av blad og kvister, men den kunne også ete urter og gras.[1][2][3]

Undersøkelser av en skalle funnet i Spinadesco i Nord-Italia viser at dette eksemplaret levde på ei grasslette med bøk- og oreskog høyere i terrenget. Føden bestod av kvister fra tindved og busker i rosefamilien, samt urter i kurvplantefamilien. I tennene på et eksemplar fra Polen er det funnet kvister av hassel, agnbøk og misteltein. Tennene på et eksemplar fra Tsjondon i Øst-Sibir inneholder rester av vier, bjørk, lerk, bærlyng, urter, gras og mose.[4][5][6]

I Mellom-Europa er merckneshornet en typisk art for mellomistider der det forekom sammen med skogelefant, steppeneshorn, urokse, flodhest, kjempehjort, dåhjort, rådyr, og noen steder europeisk vannbøffel. Merckneshornet var tilpasset et liv i tett skog i motsetning til steppeneshorn, som den ofte forekom samtidig med, og ullhåret neshorn, som er karakteristisk for kaldere faser.[7][8]

I østlige Europa og vestlige Sibir levde merckneshorn i sein midtre pleistocen på skogsteppene som en del av det såkalte Khazar-faunakomplekset. Andre store pattedyr i denne faunaen var steppemammut (Mammuthus chosaricus), det enorme neshornet Elasmotherium sibiricum, kamelen Camelus knoblochi, steppebison (Bison priscus longicornis), saigaantilope, kjempehjort og hjort.[9]

Utbredelse i tid og rom

De eldste sikre funnene er fra Zhoukoudian i Kina fra overgangen mellom tidlig og midtre pleistocen for 0,8 millioner år siden. Stephanorhinus yunchuchenensis fra Shanxi i Kina er antagelig et synonym; denne formen er kanskje fra seint i tidlig pleistocen. Merckneshorn dukker opp i Europa i tidlig midtre pleistocen for 0,7–0,6 millioner år siden og levde da side om side med en eldre art, hundsheimneshorn, før den sistnevnte arten forsvant.[10][1][3]

Utbredelsen til merckneshornet omfattet tempererte og subtropiske strøk på tvers av Eurasia fra England og Frankrike til Korea, Primorskij kraj og Japan. De sørligste funnstedene er i Iran og Kina. Arten er rapportert fra flere steder i Israel og Libanon, men disse rapportene er helt eller delvis forvekslinger med steppeneshorn eller etruskerneshorn. I Europa er arten kjent nordover til Danmark, men den ser ut til å ha manglet på Den iberiske halvøy. I perioder med gunstig klima fulgte merckneshornet elvedalene i Øst-Sibir til nord for polarsirkelen.[8][11][12][13][14][15][6][16]

Merchkneshornet døde ut mot slutten av siste istid i likhet med de fleste andre artene i megafaunaen i temperert Eurasia. De yngste funnene i Europa er fra isotoptrinn 4 til 3 (71 000–29 000 år siden) i Liguria i Italia. I Primorskij kraj i Russlands fjerne østen er det gjort et funn datert til å være 50 000–25 000 år gammelt. Det aller yngste og aller sørligste funnet av merckneshorn er fra Wushan nær de De tre kløfter i Kina og er datert til å være fra 13 150±190 år BP.[17][15][12][18]

Systematikk

Noen forskere har ment at merckneshornet oppstod i Kina, og at det tilhører en egen utviklingslinje adskilt fra de øvrige Stephanorhinus-artene i Europa som danner linja S. jeanvireti – etruskerneshorn – hundsheimneshorn – steppeneshorn. I Deng et al. (2011) plasseres merckneshornet i slekta Dihoplus som Dihoplus kirchbergensis. De andre Dihoplus-artene er eldre, fra sein miocen og pliocen. En fylogenetisk studie basert på morfologi fra 2023 viser likevel at merckneshorn hører til midt i Stephanorhinus som søsterarten til steppeneshorn.[2][19][20]

Galleri

  • Ufullstendig skalle i Stuttgart
    Ufullstendig skalle i Stuttgart
  • 300 000 år gamle tenner fra Storbritannia utstilt i Natural History Museum
    300 000 år gamle tenner fra Storbritannia utstilt i Natural History Museum
  • Rester fra Tyskland
    Rester fra Tyskland
  • Toppen av snuten med ru overflate der hornet var festet
    Toppen av snuten med ru overflate der hornet var festet

Referanser

  1. ^ a b Hao-wen Tong (2012). «Evolution of the non-Coelodonta dicerorhine lineage in China». Comptes Rendus Palevol. 11 (8): 555–562. ISSN 1631-0683. doi:10.1016/j.crpv.2012.06.002. 
  2. ^ a b Frederic Lacombat (2007). «Phylogeny of the genus Stephanorhinus in the Plio-Pleistocene of Europe» (PDF). Hallesches Jahrb. Geowiss. 23: 63–64. ISSN 2196-3495. 
  3. ^ a b Eline N. van Asperen og Ralf-Dietrich Kahlke (2015). «Dietary variation and overlap in Central and Northwest European Stephanorhinus kirchbergensis and S. hemitoechus (Rhinocerotidae, Mammalia) influenced by habitat diversity: “You'll have to take pot luck!” (proverb)». Quaternary Science Reviews. 107: 47–61. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quascirev.2014.10.001. 
  4. ^ Elena M. Burkanova, Emmanuel M.E. Billia og Davide Persico (2020). «Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) from the Po valley (Lombardia, Northern Italy): possible diet/nutrition and living conditions». Quaternary International. 554: 164–169. ISSN 1873-4553. doi:10.1016/j.quaint.2020.07.031. 
  5. ^ Krzysztof Stefaniak m.fl. (2021). «Browsers, grazers or mix-feeders? Study of the diet of extinct Pleistocene Eurasian forest rhinoceros Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) and woolly rhinoceros Coelodonta antiquitatis (Blumenbach, 1799)». Quaternary Science Reviews. 605–606: 192–212. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quaint.2020.08.039. 
  6. ^ a b Irina V. Kirillova m.fl. (2017). «Discovery of the skull of Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) above the Arctic Circle». Quaternary Research. 88: 537-550. Bibcode:2017QuRes..88..537K. ISSN 1096-0287. doi:10.1017/qua.2017.53. 
  7. ^ Björn Kurtén (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 102–103. 
  8. ^ a b Diana Pushkina (2007). «The Pleistocene easternmost distribution in Eurasia of the species associated with the Eemian Palaeoloxodon antiquus assemblage» (PDF). Mammal Review. 37 (3): 224–245. ISSN 0305-1838. 
  9. ^ V. Baigusheva og V. Titov (2010). «Pleistocene large mammal associations of the Sea of Azov and adjacent regions». I V.V. Titov og A.S. Tesakov. Quaternary stratigraphy and paleontology of the southern Russia: connections between Europe, Africa and Asia. Rostov-na-Donu: Abstracts of the International INQUA-SEQS Conference (Rostov-on-Don, June 21–26, 2010). s. 24–27. ISBN 978-5-902 982-83-8. 
  10. ^ Luca Pandolfi (2023). «A critical overview on Early Pleistocene Eurasian Stephanorhinus (Mammalia, Rhinocerotidae): implications for taxonomy and paleobiogeography». Quaternary Science Reviews. 674–675: 109–120. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quaint.2022.11.008. 
  11. ^ Emmanuel M.E. Billia (2011). «Occurrences of Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) in Eurasia – an account» (PDF). Acta Palaeontologica Romaniae. 7: 17–40. ISSN 1842-371X. 
  12. ^ a b Emmanuel M.E. Billia og Júlia Zervanová (2015). «New Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) records in Eurasia – addenda to a previous work». Gortania. 36: 55–68. ISSN 2038-0410. 
  13. ^ Emmanuel M.E. Billia og Júlia Zervanová (2018). «Some other occurrences of Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (Mammalia, Rhinocerotidae) from Eurasia – addenda to other previous works». Gortania. 38: 77–84. ISSN 2038-0410. 
  14. ^ Magnus Degerbøl (1952). «Recent discoveries of remains of mammals from glacial deposits in Denmark: Dicerorhinus kirchbergensis (Jäger), new to the fauna of Denmark; Megaloceros giganteus (Blumenbach) and Bison priscus (H.v.Meyer)» (PDF). Biologiske Skrifter. 6 (8): 1-24. ISSN 0366-3612. 
  15. ^ a b P. A. Kosintsev m.fl. (2020). «The first find of Merck’s rhinoceros (Mammalia, Perissodactyla, Rhinocerotidae, Stephanorhinus kirchbergensis Jäger, 1839) remains in the Russian Far East». Doklady Biological Sciences. 491: 47-49. ISSN 1608-3105. PMID 32483707. doi:10.1134/S0012496620010032. 
  16. ^ A.V. Shpansky og G.G. Boeskorov (2018). «Northernmost record of the Merck’s rhinoceros Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger) and taxonomic status of Coelodonta jacuticus Russanov (Mammalia, Rhinocerotidae)». Paleontological Journal. 52: 445-462. ISSN 0031-0301. doi:10.1134/S003103011804010X. 
  17. ^ Frédéric Lacombat (2006). «Pleistocene rhinoceroses in Mediterranean Europe and in Massif Central (France)». Cour. Forsch.-Inst. Senckenberg. 256: 57-69. ISSN 0341-4116. 
  18. ^ Libo Pang m.fl. (2017). «Paleoenvironmental and chronological analysis of the mammalian fauna from Migong Cave in the Three Gorges Area, China». Quaternary International. 434: 25–31. ISSN 1873-4553. doi:10.1016/j.quaint.2014.11.039. 
  19. ^ Tao Deng m.fl. (2011). «Out of Tibet: Pliocene woolly rhino suggests high-plateau origin of Ice Age megaherbivores». Science. 333 (6047): 1285–1288. Bibcode:2011Sci...333.1285D. ISSN 1095-9203. PMID 21885780. doi:10.1126/science.1206594. 
  20. ^ Luca Pandolfi (2023). «Reassessing the phylogeny of Quaternary Eurasian Rhinocerotidae». Journal of Quaternary Science. 38 (3): 291–294. Bibcode:2023JQS....38..291P. ISSN 0267-8179. doi:10.1002/jqs.3496. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata