Meticillinresistente Staphylococcus aureus

Meticillin-resistente Staphylococcus aureus (MRSA) er betegnelsen på stammer av bakterien Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) som har utviklet resistens mot alle beta-laktamer som vanligvis har aktivitet mot S. aureus, som penicilliner. De har erverva et gen, mecA, som koder for en forandret type penicillin-bindende protein i celleveggen, som ikke lar seg påvirke av penicilliner. Resistens mot vanlig penicillin ved at bakteriene produserte enzymet betalaktamase ble oppdaget allerede i 1947, men den typen resistens mot penicilliner som har aktivitet mot stafylokokk-infeksjoner (tidligere meticillin, nå kloksacillin og dikloksacillin) ble først oppdaget i Storbritannia i 1961, og blir nå funnet over hele verden. Bakterier av arten S. aureus som ikke er resistente mot meticillin kalles meticillin-sensitive Staphylococcus aureus (MSSA).

Det er gode holdepunkter for at bruk av antibiotika skaper en seleksjon og økende forekomst av resistente bakterier, som MRSA.

Menneskehuden er normalt kolonisert med flere ulike bakterier. Noen har en permanent koloni av gule stafylokokker (typisk i ansiktet/kinnene, i ytre del av neseborene eller i perineum), andre blir bærere bare i kortere perioder, mens en siste andel av mennesker aldri blir bærere av gule stafylokokker^[1]. Kolonisering av gule stafylokokker, inkludert MRSA, er med andre ord i seg selv ikke alvorlig. Dersom en får MRSA-infeksjon kan dette derimot være livstruende. Man kan få en infeksjon både av egne MRSA-bakterier (fra kolonisering eller bærerskap) eller av andre MRSA-bakterier fra andre mennesker, dyr eller i miljøet. Typiske smitteveier for MRSA er gjennom åpninger i hudbarrieren, for eksempel kirurgiske sår, venekatetere, implanterte fremmedlegemer. Kolonier av gule stafylokokker eksisterer i en konstant balanse med kroppens eget immunforsvar, og pasienter med nedsatt immunforsvar kan derfor lettere få infeksjoner.

Bærerskap av MRSA kan overføres fra dyr og infiserte miljøer og mellom mennesker fra friske smittebærere.^[1][2]

Epidemiologi

MRSA er utbredt i store deler av verden med unntak av Norden og Nederland, men nøyaktig hvorfor er ikke kjent. Trolig er det mange ulike grunner til at nordiske land har lave andeler av resistens blant gule stafylokokker, blant annet forsiktig antibiotikaforskrivning og godt smittevern. Alt helsepersonell og helsefagsstudenter som har arbeidet på helseinstitusjoner utenfor Norden og Nederland testes for MRSA før de igjen får utføre pasientrettet arbeid i Norge. Det er stor geografisk variasjon i MRSA-forekomsten. Over 50% av påviste stafylokokker er meticillinresistente i enkelte stater i USA, over 50% i Sør-Europa, opp mot 80% i Det fjerne østen og vanligvis mindre enn 1% i Norden og Nederland.^[3] Infeksjoner og bærerskap av MRSA er meldepliktig til Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) i Norge.

Behandling

MRSA-infeksjon kan behandles ved å velge andre typer antibiotika som har aktivitet mot Gram-positive kokker enn beta-laktamer, som vankomycin, linezolid, teicoplanin eller daptomycin, men disse midlene må gis intravenøst.

LA-MRSA

Varianten LA-MRSA (fra engelsk Livestock Associated MRSA), også benevnt CC398, forekommer hos gris, fjørfe, storfe, småfe, hund, katt og hest.^[4] Norge er det eneste land i verden med en nulltoleranse overfor MRSA-smitte i grisebesetninger. Ved påvisning av MRSA slaktes hele besetningen. Det kan være en av grunnene til at LA-MRSA er svært sjeldent i Norge.

Referanser